Ståle Harr, gründer og fast kommentator i Nieuhetene.

 
Flyktningekrisen setter våre viktigste verdier på prøve: Nestekjærligheten, ytringsfriheten og ikke minst den økonomiske bærekraften. Menneskelige ressurser og potensiell arbeidskraft strømmer nå inn over Europas grenser. Det er ikke rart at hodene til alle landets bedriftsøkonomer nå spinner fortere enn en jojo. Rundt og rundt går det, som når man gjør «Verden rundt»-trikset. Med en jojo.

Nasjonsgründeren

Det er en stor og viktig jobb som må gjøres før vi tar i mot våre nye landsansatte. Tall skal plottes inn i regneark. Lønningsslipper skal skrives ut og arbeidsplasser skal rasjonaliseres. Mye av dette skjer jo ellers også, men det er som om vi ser det i et nytt lys nå. Medfølelsens lys.

Mye ansvar hviler på Erna Solbergs stødige blå skuldre. Å drive et land er på mange måter som å drive en mellomstor bedrift. Det er byråkrati å bekjempe, konvolutter å frankere, og midt oppi alt dette må man passe på at selve gründerånden ikke slokner. Dette vet jeg alt om. Det er som nasjonsgründer at statsminister Solberg må stå fram nå. Hun må gi klar beskjed – og hun må sørge for at vi ikke står igjen med røde tall når regnskapets dag kommer.

Ånden som brenner

Noen vil sikkert huske at jeg skrev om dette allerede i februar. Analysen min fra den gang står fortsatt støtt. Det er uhyre naivt å tro at vi kan ta i mot så mange mennesker uten at det går ut over kortsiktig inntjening i fjerde kvartal. Men det finnes også et langsiktig perspektiv oppi alt dette. Fjorårets rapport fra OECD underbygger som vanlig alle mine poenger, uten at jeg trenger å gå nærmere inn på det.

I det lange løp er det slik at enhver ny flyktning er en potensiell ny gründer. Enhver familiegjenforening er som stiftelsen av en mellomstor bedrift – noe av det vakreste som kan skje mellom gründere. Og hva er det vel som driver disse arme menneskene over sjø og land mot det kalde nord, om ikke den gründerånden som brenner varmt i oss alle?