Britt Okeke Bjerkeseter, foredragsholder, alenemor og fast kommentator i Nieuhetene.

Det er sjelden jeg blir adrenalinsint, som kronprinsen så fint kalte det. Men her om dagen tok jeg meg selv i slå knyttneven gjennom en lettvegg. Og det er ikke ofte jeg gjør. Årsaken var at min yngste sønn kom hjem fra skolen og fortalte at de hadde hatt kantine i storefri. Så hyggelig, tenkte jeg, helt til jeg hørt at han sa de tok seg betalt for maten. Jeg måtte spørre om han tullet, men han kunne bekrefte at vaflene kostet 5 kroner stykket. Saft var gratis. Da røk lettveggen.

Når skolemat blir handelsvare

Hva er det vi driver med i Osloskolen? Skal ikke skolen være et sted for dannelse og fellesskap, fri for markedskreftene som hyler med storm i kastene utenfor skoleporten? Det kan høres uskyldig ut å be om 5 kroner for en vaffel, men dette er faktisk å gjøre elev til forbruker. Det er å gjøre friminutt til markedsplass. Det er å gjøre skolemat til handelsvare. Det er å gjøre elev til kunde. (Skrev jeg “elev” to ganger der? Det så kanskje ikke helt bra ut. Men det er altså både å gjøre elev til forbruker og å gjøre elev til kunde. Begge deler. Det er ikke nødvendigvis veldig stor forskjell på forbruker og kunde.)

Den delte byen

Og hvis vaffelen skal koste 5 kroner, hvordan ville dette da oppleves av Ahmed fra Groruddalen, som kanskje ikke har råd til dette på samme måte som Preben fra Holmenkollåsen? Tar vi betalt for vaffel, er vi med på å skape den delte byen.

Og den vaffelen koster mer enn den smaker.