Nå er han lei.

En bussjåfør skal ha godt humør, men det gjelder så til de grader ikke Trond (41) i selskapet Trollbuss. Etter 20 år i jobben ventet det i dag kake og sang fra kollegene på arbeidsplassen, uten at det heller hjalp stort på humøret til sjubarnsfaren fra Fleistadgrenda. Smilet var ikke til å lokke frem.

Barndomsdrømmer

For det var ønsket om godt humør som trakk unge Trond mot sjåførutdanningen. Fra barndommen kjente han godt til sangen som beskrev yrkesgruppen, men som utlært i 1998 stusset familiefaren på at humøret ikke hadde vært en del av utdannelsesløpet. – Jeg føler meg lurt, forteller Trond til Nieuhetene. – Hvordan skal vi forbedre humøret uten kompetanse på området?

Det var i september at sjåføren oppdaget at godt humør ikke var del av hans arbeidshverdag.

– Det går ikke opp

Oppdagelsen, som ikke gjorde Trond noe blidere, kom i forbindelse med hans nye stilling som skolebussjåfør. Han hevder at yrkesvalget har blitt en byrde som har gitt ham eksistensielle tvil. – Jeg har jo ikke godt humør, og da er jeg jo heller ingen bussjåfør. Det går ikke opp.

For den alvorstyngede transportøren har asfalten blitt en påminnelse om hvordan livet kunne ha blitt. Trond drømte nemlig egentlig om å bli skipper, og iblant vugger han bussen frem og tilbake for å minnes bølgenes glade dans. Hans store drøm er at veien skal bli flytende, slik at bussen synker.

– Jeg hater landeveien, sukker han poetisk.