MYNDIGHETENE ADVARER: En ny undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at en frapperende mengde nordmenn kommer til å utgi minst én roman i løpet av livet. Og tallene øker år etter år.

Ifølge undersøkelsen, som SSB gjorde på oppdrag fra Institutt for samfunnsforskning (ISF), kommer hele en av fire nordmenn til å utgi en eller flere romaner i løpet av livet. Rundt 90% av denne litteraturen skal befinne seg på et svakt eller meget svakt nivå.

– På 70-tallet var det en av ti som skrev romaner. Men det mest skremmende ved dette er at mennesker skriver romaner uten av omverdenen får ta del i den sensurerende, regulerende delen av prosessen, sier seniorforsker Eldar Winther ved ISF, som har analysert statistikkmaterialet.

–De ender opp med å skrive dritt, rett og slett.

– Det kan være barnevakten, som du trodde du kjente

Men det er den mellommenneskelige tilliten som får den største trøkken i romanskrivingen, ifølge seniorforskeren. Boka du ser i bokhandelen kan være skrevet av hvem som helst i din nærmeste flokk.

– Tanta di, fetteren din. Eller til og med storebroren din. Vi ser at hemmelighold også preger de næreste relasjoner, hvor den såkalte romanskrivingen finner sted under dekke av andre gjøremål, som fjernstudier, eller gjennomføring av fritidsaktiviteter som er lagt opp for individuell gjennomføring, forteller Winther. – Og så får du plutselig beskjeden rett i trynet: «Jeg skal gi ut bok».

«Antallet mennesker som ikke har noe liv er sjokkerende høyt»

– Det kan være barnevakten, som du trodde du kjente. Eller en nabo du har et spesielt godt forhold til. Plutselig har han eller hun romandebutert, advarer forskeren. – Antallet mennesker som ikke har noe liv er sjokkerende høyt.

Han fortsetter med å beskrive et ikke uvanlig scenario:

– Fiskekameraten din har i all hemmelighet brukt to år på en bok som han i tillegg har kastet bort en masse penger på å trykke opp selv, masse cellulose har gått fløyten, han har sviktet tilliten fra menneskene rundt seg, og litteraturen er på skolestilnivå. Møkk på papir.

Ressursbruk som kunne reddet verden fra analfabetisme?

– Hvis vi ser på ressursene som legges ned i skriving, og forfatterens nære relasjoners pliktlesing av dennes bøker, og isolerer dem, sitter vi med nok tid og penger til å lære alle analfabeter i verden å lese og skrive. Hvordan? Jo, man legger sammen timene som går med til skriving og pliktlesing fra familie og venner, og tid er som sagt penger… som man kan bruke på flybilletter til utviklingsland… hvor det lever mange analfabeter? Dette er en teori jeg må jobbe mer med, avslutter han.