Paradoksalt

Noen blir sammenliknet med Adolf Hitler. At han har like taler. Men i det nylige ble det at til og med hans egen kone kopierte fra presidentens egen ektefelle. Dobbeltmoralen og paradoksene står i kø utenfor Trump Tower, men populariteten skyter for stjernene. Det amerikanske folket, “The Yankees”, er betatt. Og når toget er gått blir det ikke stoppet tilbake.

You’re fired!

Når velgerne går til valgurnene snart er det ikke to presidenter som skal velges. Det er én mann og han har en CV som kanskje ikke akkurat er snill. Han ble konkurs, har hatt skilsmisse og mishandling i tillegg til tre barn og en hund. Hvem tjener den amerikanske befolkningen best i denne tiden av fattigdom, terror og penger? Som Frank House sier det i den populære TV-serien med samme navn: “It’s the tail that wags the dog, not the dog.”

Neste tidsepoke?

Putin vil si Trump er ok. Det er fra rett mann, når krig har vært på agendaen det siste året. Utenrikspolitikken sett bort ifra har Trump medhold i grasroten. De “vanlige” jubler når han snakker med leveren. Språket er kanskje ikke skoleflink, men når følelsene appellerer er det ingen vonde å be. Eliten, med Hillary Clinton, kvinnen, i spissen, skjelver i de rike buksene sine hver gang han åpner munnen. Media skriver om det? Flere tall pga det? Ikke vondt å si i disse tider der ingenting er bestemt på forhånd. Men en ting er sikkert: mannen fra The Bronx’ mørke avlukker står idag på randen til verdenshistorie. Og det ikke bare privatflyet, men de politiske meningene som står på spill i debatt.

“The land abroad” går en usikker fremtid i møte. Og i møtet, ja der står Donald Trump med åpne armer med et smil: “velkommen!”. Om armene er innbydende kan om mulig diskuteres smilet, men det er skepsis på lobbyene. Dog, demokratiets kjerneverdier virker i den ultimate testen etter lærerboken. Vi får se. Om det blir bølle, så sier det om samtiden. Trump er og forblir vår største fiende, og det beste av samvittighetens vår venn.