Britt Okeke Bjerkeseter, foredragsholder, alenemor og fast kommentator i Nieuhetene.

Så er vi der – til slutt. Så har vi synket så lavt det går an – til slutt. Vi er kommet til en tid der barnelitteraturen normaliserer overgrep og frivol sex. Dette skal jeg nå belyse med noen eksemper.

 

Dette er en illustrasjon fra en barnebok. En fransk barnebok. «Barpapappas venner» (eller noe liknende, barnebøker har ofte generiske titler). Vi vet vel at franskmennene alltid har vært i overkant opptatt av både sensualitet og seksualitet… men dette? Hvor tidlig skal en pike transformeres til et sexsymbol? Den gamle grisen som står i bakgrunnen synes sikkert han har fin utsikt. Men skal våre barn utsettes for slikt? Hva med et litt lengre skjørt, søta? Det kunne vært så enkelt, Pascal.

Se på nonnene i denne tyske barneboken. Mens søster Michaela og Berthild traver urfortrødent videre, klarer ikke søster Ute å ta til seg øynene når hun passererer kjekkasen på kjøpesenteret. Nonnens briller greier ikke å skjule det sultne blikket. Budskapet? Selv om du har gitt deg selv til Gud og sverget seksuelt avhold, betyr ikke det at du ikke skal kunne fantasere.  For det er det søster Ute gjør her; hun samler opp visuelle bilder til å ta med seg under dynen, så å si, når abedissen slukker lyset i sovesalen senere på kvelden. Sikkert realistisk nok. Men hva har det i en barnebok å gjøre? La oss krysse fingrene for at søstrene skynder seg tilbake til klosteret for å be om syndsforlatelse.

Men, nei. For hva gjør søstrene etter å ha siklet rundt på kjøpesenteret? Konkurrerer om en bakers gunst, selvfølgelig. Og se den sprengkåte bakeren, som stolt trykker pelvis frem i seksuell selvtillit. Hadde det vært opp til bakeren, ville han vel helst føyset dem opp trappa og stengt butikken for dagen, mens han rev av dem nonneklærne. Og der står de, varme, knapt med undertøy. Svetteperler på bar hud. Mens de hyler av fryd. Bakeren vipper ut sin egen gjærede «bakst» og tar dem en etter en mens de to andre ruller rundt i melet på gulvet, uten en tråd. Saftene som stiger og stiger, bakeren som støter inn i dem jevnt som tikkene fra en bestefarsklokke. Men slikt skal ikke jeg spekulere i. For dette handler om en scene som utspiller seg i en barnebok.

Til slutt skal vi til en nordafrikansk landsby. Thorbjørn Egner har valgt å plassere barnefortellingen sin i en muslimsk og ytterst patriarkalsk kultur. Gratulerer med det, Thorbjørn. Og til alt overmål lar han tre kriminelle bryte seg inn i huset til en enslig kvinne. De drar med seg en kvinne mot sin vilje og holder henne fanget. Hva som foregår disse dagene og nettene er vanskelig å si med sikkerhet. Vitner hadde overhørt mennene snakke om at de savnet «tjenestene til en kvinne» og at de var villige til å gå langt for å døyve savnet. Tror ikke man trenger mye fantasi for å forstå at det ble noen tunge dager på krisesenteret i Kardemomme by etter denne hendelsen.

Det er to ting som gjør denne historien så spesiell. Det ene er historien om en kvinne som finner seg til rette hos overgriperne (?). Hun begynner til og med å gjøre rent hos dem. Men hvilken syndepøl er det «tante» egentlig får det så travelt med å vaske vekk så plutselig? Denne vrangforestillingen, hvor offer føler sympati med overgriper, kjenner vi i dag som stockholmsyndromet.

Det andre er at historien ble beskrevet i en barnebok, som ren underholdning. Det er til å gremmes over. Jeg er glad du er død, Thorbjørn Egner.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here