Den nye norske storfilmen «Gåten Vidkun Quisling» har knust alle kinorekorder og ligger nå an til å bli nominert til det gjeveste internasjonale skulderklappet – en gyllen Oscar-statuett. Men filmen møter nå også kritikk fra flere hold. (Foto: Mats Hagwall)
– Urealistisk og forvirrende
Norbert Krohn er professor i historie ved Universitetet i Bergen, og skrev sin doktoravhandling om nettopp Vidkun Quisling og Nasjonal Samling. Han mener filmen er grovt urealistisk på flere områder. – For det første er det en fargefilm. Vi som har jobbet med dette og sett fotografier fra perioden vet hvor langt det er fra sannheten. Det er en liten detalj, men det gjorde meg fiendtlig innstilt til filmen fra første sekund, sier Krohn til Nieuhetene.
– Hvis vi går litt dypere inn i materien, dukker det opp enda mer problematiske elementer, fortsetter Krohn. – Etter at filmen er ferdig ruller det en lang rekke med for meg ukjente navn over skjermen. De har titler som «caterer», «visual effects coordinator» og mye annet rart. Det er uklart hva alle disse menneskene har med Quisling å gjøre, og det er en fryktelig forvirrende måte å avslutte fortellingen på.
Krokete pinne
Motstandsmann Reidar «Mellomgølvet» Møllerstrand har rukket å bli 133 år gammel, og sier at han ikke kjenner seg igjen i filmens framstilling av de historiske hendelsene. – Vi hadde ikke internett eller fargefjernsyn på den tida. Ingen kjørte elbil, og alle satt på Grini. Men vi hadde en slags krokete pinne som vi hadde det mye gøy med, forteller Møllerstrand (verken internett, fargefjernsyn eller elbiler skildres i filmen, red. anm.).
Raske penger for erfarne løgnere
Også filmkritiker Randi Herlovsen i Adresseavisa har kommet med innsigelser mot den ellers så kritikerroste storsatsingen. – For oss som har sett en del film er dette lett å gjennomskue, sier Herlovsen. – For det første er det snakk om skuespillere som bare later som. De har fått en god slump med penger for å utgi seg for disse historiske figurene. For dem betyr det «easy cash» å føre oss bak lyset, de har nær sagt gjort denne livsløgnen til sitt levebrød. Alt er filmet med moderne kamerautstyr, og bak det hele står selveste marionetteføreren, bedrageriets baron, jugepave Johannes Paul II – det som på filmspråk heter “regissøren”, kan kritikeren avsløre.
