Ståle Harr, journalist, gründer og fast kommentator i Nieuhetene.

Det er litt søtt å se de engasjerte hippiene i Miljøpartiet De Grønne innta maktposisjoner i Norges største by. Man kan nesten ikke unngå å la seg smitte av iveren til disse vegetarianerne, der de tråkker på sine lastesykler med dyre Birckenstock-sandaler og indiemusikk på øret. Forandring fryder, er det noe som heter. Men all forandring er ikke bra, og med på lasset kommer krav om nullvekst og håpløse villfarelser om at man kan skape en bilfri by med et pennestrøk. Disse menneskene er farlige, selv om de ser snille ut. Misforstå meg rett, noen av mine beste venner er vegetarianere.

Uhyre naivt

Det er uhyre naivt å tro at en kollektivtrafikksatsing alene skal kunne minske behovet for en nødvendig utbygging av E18. Oslos befolkning vokser, og da må veinettet følge etter. Men krystallsamlerne og astrologene på MdGs Osloliste forstår ikke dette. Ingen av dem er istand til å fortelle meg hvordan jeg skal kunne droppe barna i barnehagen, stikke innom Meny for å kjøpe modne avocado, og likevel komme meg tilbake på hjemmekontoret før Politisk kvarter begynner – uten å bruke bil. I møte med realitetene blir dessverre MdGs politikk ønsketenkning.

Symbolpolitikk og dagdrømmer

Jeg har ikke noe imot vegetarianere som sådan. Men når listetoppene til MdG prøver å gi oss andre dårlig klimasamvittighet fordi vi spiser vår faste lørdagsbiff, eller flyr Norwegian til Bergen, ja da begynner det å ligne mistenkelig på symbolpolitikk. Og vi har allerede ett Symbolpolitisk Venstreparti (SV) i dette nisselandet. Får vi ett til, ja da har vi to. For en pluss en blir to. Det er grunnleggende bedriftsøkonomi.

MdG fikk 8 prosent av folkets stemmer og bør selvfølgelig ønskes velkommen til Oslopolitikken. Men vi Osloborgere (og meg, som bor i Asker) gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi lar oss lure av deres fagre valgløfter og grønne t-skjorter. Nå venter realpolitikken for de stakkars folkehøyskoleelevene. Og realpolitikk kan jeg alt om.