Susanne Thorkildsen skal skrive boka som hun har drømt om å få begynt på så lenge. Og hun skal komme i gang I DAG. Etter at klesvasken med mørkt tøy er hengt opp.

Hun skal vise dem at det er kommet en ny generasjon med forfattere man virkelig kan REGNE MED. Hun skal vise Linn Ullmann, Per Petterson og Karl Ove Knausgård hvordan det gjøres. Så fort hun finner undertøyshengeren, for det er ikke plass til truser og sokker blant alt det andre tøyet.

Hun skal sette seg ned foran den bærbare PC’en og bare dundre i vei. ENDELIG. Hun er i gang! Men hun trenger flere kleshengere, og aller best hadde det vært om hengerne var hvite alle sammen, klesskapet hadde fått en mer enhetlig estetisk look på den måten. Hun må huske å handle inn flere på neste tur til IKEA, og dette er lurt å få notert så fort som mulig.

Deretter skal hun skrive romanen som kommer til å sette henne på litteraturkartet, de gamle kollegene grønne av misunnelse over de panegyriske anmeldelsene, opplagene som må dobles månedene før jul, litteraturprisene hun kommer til å høste inn. Men det kan være en fordel å få satt på en egen vask for buksene når hun har sporet opp hengeren til undertøy. 30 grader, ullvask. Ikke noe tøymykner. Og plenen må nesten klippes en gang til, sånn som gresset vokser etter noen dager med langvarige regnskurer. Men etter DET. Da! Da skal de få se, da.