Nylesning av «Bamsens fødselsdag» får den feirede forfatteren til å se rødt
Nieuhetene har skaffet rettighetene til Karl Ove Knausgårds reaksjon på Thorbjørn Egners vise «Bamsens fødselsdag» og gjengir den under i sin helhet.
I «Hipp hurra for Bamsefar» (1949) skjenker musene Bamsefar en kjærlighet på pinne som han kan «slikke på til vinter’n mens du ligger inne» og røper dermed en mangel på kunnskap om, og nærmest en total ignoranse for, bjørnens livsviktige årlige ritual: dvalen. Dvalen, denne eksistensen et sted mellom liv og død, mellom søvn og våkenhet, mellom drøm og skogdyrets persepsjon, drevet av instinktet. Dvalen, hvor bjørnen velger å sove bort dagene, sove bort nettene, å, som vi selv ville sove bort dager og netter når kroppene våre vokser som mest, med kropper som både vil og ikke vil, de vil vokse, se voksenheten slå rot, hjernen gro, alt vil gro, men om de kunne velge selv, vil de sove bort natt, sove bort dag, la kjønnsmodningens uvegerlige tyranni gå sin gang, ute av stand til å holde på barndommens parnass. Bjørnens dvale er uekte vintersøvn, som betyr at Bamsefar kunne ha våknet mens han «ligger inne», ja han kunne ha våknet, men det er lite mat for bjørnen nå, det er vinter, ute ligger landskapet hvitt, snøen høyt over bærene og småkrypene, is over elven, kulpen med dens fisk ugjennomtrengelig. Så hva står Bamsefar igjen med, hvilke valg har han, når han våkner, med bringen stadig skrumpende, ja, det går hardt på reservene nå, og de søvntunge øynene hans fikseres på en enslig kjærlighet på pinne, en slikkepinne vi alle spiste i barndommen, også Anders Behring Breivik spiste en slikkepinne som dette, gående på gatene på Tåsen, eller Kjelsås, eller Frogner, men hvilket valg har alfahannen annet enn å sluke slikkepinnen hel, med plast og alt, og være ute av stand til å kjenne det han aller helst vil kjenne, næring som gir ham krefter, krefter til å sove, krefter til å nærme seg søvn, nærme seg død, nærme seg drøm. Nei, musen vet ikke hva bamsen aller helst trenger. Noe som igjen bekrefter våre bange anelser; at det finnes en avgrunn mellom bjørnen og musen, et likesom oppstreket skille, to adskilte eksistenser, musens verden og bjørnens verden.
