Likesom sommerfuglen ikke lenger er en larve, er ikke lenger tomaten en tomat, når den i ketchup-vitsen kjøres over. Transformasjonen har allerede funnet sted i den kanskje modne tomaten, den som må oppmuntres til å krysse veien, kanskje er den treg fordi den er full av saft, og idet bildekket treffer tomaten har dens form skiftet fra fast til flytende, til det formløse og vannlike, gestaltet av pløsete, funksjonsløst skinn og asfaltomfavnende væske. Det er ikke lenger et rundt, saftholdig bær som følger det fastes lover, men flatt og livløst, den har gått over i det flytendes sfære og følger det flytendes lover, selv om det som er igjen av tomaten fremdeles kjennetegnes ved det essensielle, nemlig det søte og før bak et skinn gjemte tomatblodet. Vi kan se tomaten der den ligger på asfalten, et sted ute på den engelske vestkysten, kanskje er vi i Devonshire på femtitallet, for vi vet at vitsen er gammel og humoren som kjennetegner den umiskjennelig engelsk.

Det er en sving i veien akkurat der den ulykksalige tomaten møter sin skjebne, vinden driver over klippeheiene rundt den, og bilen som har knust tomaten er en ny, blygrå 1953 MG Magnette ZA. Sjåføren, Philip, styrer rolig bilen inn i en busslomme. Han stanser bilen, trekker nøkkelen likesom tankefullt halvveis ut av nøkkelhullet, før han bestemmer seg for å la den stå. Han går ut av bilen og lar blikket hvilke over Devonshires kystlinje, i det siste har han kjørt ut fra den trange leiligheten i Exeter og hit bare for å trekke inn den friske luften. Han lar sola skinne over ansiktet, endelig fri for akner. Han fisker opp en sigarett fra en røykpakke han alltid oppbevarer i en av de vide lommene i kordfløyelsbuksene. Han forsøker å få fyre opp med en fyrstikk, og må snu seg med ryggen mot vinden for å få flammen til å ete seg inn på stikken. Fra et av strandhusene nedenfor klippene lar noen spille en gammel sviske på en grammofon. Philip kjenner melodien godt, det er den samme som faren hans foretrekker når han drikker. Den unge engelskmannen er først uvitende om tomaten som ligger der, noen få meter lenger tilbake på veien. Men når han har røkt sigaretten nesten ned til filteret og knipser den i retning veien han kom fra, mot Exeter, ser han det. Er det blod på veien? Philip går nærmere, stadig kikkende til høyre, så til venstre, likesom ventende et rådyr som skadet halter ut i veibanen foran ham. Det er først når han ser en hel tomat på andre siden av veien, at han skjønner at den røde flekken foran skotuppen hans er en istykkerkjørt tomat. Men denne erkjennelsen, som kanskje virker lang der og da, virker kort i forhold til det osean av tid som er de tre årene som skal gå før han, i tante Doris fødselsdagsselskap, varm i hodet etter å ha drukket flere ales, improviserer det som blir kjent som ketchup-vitsen.

Karl Ove Knausgård