OSLO: Espen Salvatore Sankthanshaugen (24) er ikke redd for å bruke den italienske flertallsformen av pizza, «pizze». Han har faktisk blitt så vant til det at han ikke engang bryter ut i et keitete smil i det han sier det.

Mange italienske flertallsformer føles oppstyltede i vanlig dagligtale. De færreste utenfor finansmiljøet greier for eksempel å holde maska i det vi sier «konti» eller «risiki». Som oftest vil forsøk ende i fårete flir, eller «å få leppa» som det også heter.

Men for Oslo-gutten Espen Salvatore Sankthanshaugen er ikke dette noe problem.

– Nei, det stemmer. Mamma ble født i Italia, og jeg vært der sju ganger. Så det faller naturlig for meg, svarer Sankthanshaugen.

Sømløse bevegelser mellom entall og flertall

I kollektivet der han bor, stekes det ofte pizza. Noen ganger en, og andre ganger flere. For Espen oppleves naturlig å skifte sømløst mellom entalls- og flertallsformen av ordet.

– Ja, det er ofte jeg spør gutta om vi skal chille’n med Mariokart og steke opp noen pizze, forklarer Sankthanshaugen uten antydninger til å «få leppa».

– Mamma ble født i Italia, og jeg vært der sju ganger.

Samboerne til Espen bekrefter at dette ofte skjer.

– Espen er vel det vi kan kalle litt over gjennomsnittet opptatt av å si «pizze», sier Lothar Engeset (23) som er romkamerat og studievenn.

– Det er nesten så han oppsøker situasjoner der flertallsformen kreves. Han lager for eksempel to pizzaer i samme langpanne, sukker Engeset.

Stolte venner

Samtidig er det ikke tvil om at guttene i kollektivet også er stolt av sin språkmektige kompis.

– Han er jo helt rå, medgir Lasse Markussen (22). – Vi andre får leppa med en gang, men han har jo helt pokerfjes når han sier «pizze». Det står det respekt av.

– Det er ofte jeg spør gutta om vi skal chille’n med Mariokart og steke opp noen pizze.