Som eneste norske mediehus publiserer Nieuhetene Karl Ove Knausgårds anmeldelse av episode 39 fra siste sesong av Paradise Hotel.
Da Nieuhetene sendte min redaktør Geir Gulliksen en henvendelse som i all hovedsak rommet en oppfordring om å skrive en anmeldelse av en reality serie-episode, for det er det Paradise Hotel er, reality, om enn distansert fra den norske oversettelsen, virkelighet, så tenkte jeg først nei, jeg er ikke noen satiriker, jeg vil aldri bli noen satiriker, men så nevnte Geir, likesom i forbifarten, at jeg skriver om massekulturen i essayet «Det uuttømmelige presise» fra essaysamlingen «Sjelens Amerika», og hvorfor skulle jeg ikke kunne la meg bli fanget av en Paradise Hotel-episode, jeg som skriver om hvordan jeg lar meg rive med av enkle, effektive TV-serier. Dessuten var ikke dette et satirikeroppdrag, jeg skulle skrive en anmeldelse basert på noe jeg hadde sett.
Jeg hadde nettopp lansert min egen Edvard Munch-utstilling på Munch-museet, som ligger på et platå mellom Malerhaugen og den skrå ryggen ned mot Tøyen-bygårdene, likesom et opphold, en jordbakkenes pause for kunstmuseer og bilveier, da Tore Renberg ringte og ba meg ned til Sankthanshaugen på en øl. Jeg var varm i hodet, det hadde vært en lang dag, og jeg følte meg lettet av denne oppfordringen fra en gammel venn fra studieårene i Bergen.
To og en halv time senere satt jeg på sengen på hotellrommet, jeg hadde drukket tett, fire halvlitere med øl over knapt to timer. Tore og Geir hadde stått for konversasjonen, de pratet om økonomi, et område jeg lar meg kjede av, kanskje også fordi jeg ikke duger til det, duger ikke til å bruke penger med fornuft, holde på penger. Diskusjoner rundt økonomi gjør meg rasende og jeg tente sigarett etter sigarett i bakgården, ansiktene til Geir og Tore badet i det grelle lyset fra varmelampene, selv om det var mai. Jeg trøstet meg med lyden av en Television-skive fra halvsprengte høyttalere, som en bartender som liknet Martin Luther i profil lot spille fra start til slutt. Tore hadde drukket enda mer, og etterpå, mens han stod foran urinalet, hele tiden mens ørsmå rekyldråper av piss flekket til lærskoene hans, tilkjennega han sin dedikasjon til Paradise Hotel. Helvete, skulle ønske det var jeg som hadde fått det anmelderoppdraget, sa han. Jeg smilte og kakket asken av sigaretten i askebegeret.
«De må ha vært små, disse kameraene, for menneskene enset dem ikke, og de enset ikke oss heller, iakttakerne, for menneskene, lik de første menneskene på Jorden, lik drikkfeldige, mentalt begrensede adamer og evaer, for det var det de var…»
Et enkelt søk brakte meg til en nettside som streamet episodene. Jeg klikket på den øverste. Ganske raskt forstod jeg at det handlet om en ti-femten ungdommer, solbrente mennesker i de tidlige tyveårene, skinnende, nynappede. Sammen var de fysisk begrenset til å oppholde seg på et hotell i et sydhavsrike hvor vi aldri så eierne, aldri så resepsjonen, piccoloene. De eneste synlige ansatte var kelnerne, mørke, smalskuldrete menn i lyse habitter, og i denne episoden gikk de baklengs. Menneskene var i bakvendtland nå. En avgjørelse, en domsavsigelse, en handling, alle måtte bli effektuert på en måte som fremstod på deltakerne, og oss, seerne, voyeurene, de utenfor, både fysisk og som iakttakere, som opp-ned, eller nettopp: bakvendt. Og grunnen til at vi nå satt og så på dette, det bakenforliggende for hele produksjonen, var et titalls filmkameraer satt opp over hele hotelleiendommen, nøysommelig distribuert over foajeer, solbadeplasser, spisestuer, hotellrom, og til og med baderom. De må ha vært små, disse kameraene, for menneskene enset dem ikke, og menneskene enset ikke oss heller, iakttakerne, for menneskene, lik de første menneskene på Jorden, lik drikkfeldige, mentalt begrensede adamer og evaer, for det var det de var, ingen av menneskene bar tegn på at de eide en dimensjon utover den plasmaskjermtilpassede, var likesom nonsjalante til den kjensgjerning at alle deres handlinger kunne og ville bli tatt opp, timevis med digitale filmruller som ble stadig rikere med kilobytes, stadig rikere med naken hud, oppkast, napping av øyenbryn, krangling, drikking, raping, kyssing, og det var en avgrunn som åpnet seg her, en avgrunn mellom de første menneskene i Paradiset og realitydeltakerne. Der Eva og Adam var et vi, de første to menneskene, et vi, før de ble oppmerksomme på seg selv, før de ble to individer, to mennesker med jeg-et,
(Nieuhetene må dessverre bryte av anmeldelsen her på grunn av honorar-per-ord-avtale med forfatteren).